Professor om utestenging: – Like store konsekvenser som fysisk mobbing

Fysisk mobbing er lettere å se, lettere å ta tak i og lettere å konfrontere sammenliknet med skjult mobbing. Derfor blir sistnevnte ofte oversett og vies for lite oppmerksomhet blant skolene, mener Ella Cosmovici Idsøe, professor i psykologi ved Naturfagsenteret ved Universitetet i Oslo.

– Dette er en subtil og manipulerende form for mobbing som dessverre er vanskeligere å avdekke. Jeg har vært i kontakt med foreldre som forteller om barn som har gjemt seg på do fordi de ikke har noen å være sammen med. «Ditching», «blikking», digital trakassering og utestenging på nett er blant metodene som tys til, forteller Idsøe.

Opplevelsen for den som utsettes for det beskriver hun med to ord: ubehagelig og grusom.

– Du føler at du ikke har noen verdi, at du er dum og uønsket. Noen skjønner ikke hva som skjer, de bare registrerer at de plutselig blir avvist. At dette er en planlagt handling mot dem bruker flere tid på å forstå, sier professoren og legger til:

– Mennesker er skapt for å leve i flokk og være sammen med andre. Spesielt i tenårene, når de sosiale kretsene er blant det viktigste du har, er det utrolig vondt å ikke få være med. Jeg har ikke ord for hvor liten man føler seg.

På kort sikt vil det å bli holdt utenfor kunne utløse frykt og angst og gå utover det faglige. Konsekvensene kan bli langt mer alvorlige på lengre sikt, ifølge Idsøe.

– Føler du deg mindre verdt, kan dette følge deg gjennom hele livet. For eksempel kan du bevisst styre unna sosiale relasjoner i frykt for å bli avvist. I tyngre tilfeller ser man senskader, som angst og depresjon, psykosomatiske plager, lav selvfølelse eller selvmordstanker.

Hun minner om at indirekte mobbing gjør like vondt og kan ha samme konsekvenser som fysisk mobbing, og viser til forskning:

– En som er vitne til vold kan oppleve like store senskader som den som ble utsatt for volden.

Direkte mobbing er den som skjer under direkte mellom-menneskelig kontakt. Begrepet omfatter atferd som det å slå, true, bruke negative kallenavn eller fornærme, opplyser Folkehelseinstituttet (FHI).

– Denne formen for mobbing kan altså du se eller høre. Skjult mobbing, som ryktespredning, baksnakking og utestenging, er som regel vanskeligere å oppdage. Ofte er den systematisk, gjentakende og vanskelig å bli kvitt, forklarer forsker Ingunn Marie Eriksen ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA.

Mobbedefinisjonen blir ofte forstått som at en person utsetter en annen for ondsinnede handlinger og at maktforholdet dem imellom er skjevt. Men skjult mobbing fanges ikke alltid opp av denne forståelsen, påpeker Eriksen.

– Det er ikke slik at mobbing alltid har en svak og en sterk involvert. Når det er skjult mobbing, blir det ofte ekstra krevende å kjenne igjen mønstrene og ofte er det flere delaktige. I tillegg kan hvem som fryses ut eller baksnakkes variere fra tid til annen. Først kan du være «Queen bee», for deretter å bli erstattet av en annen og havne utenfor gjengen på et senere tidspunkt, forteller hun.

At utestenging, baksnakking og ryktespredning er mer utbredt blant jenter enn gutter er en vanlig antakelse. NOVA-forskeren kan imidlertid avkrefte at dette er tilfellet.

– Flere store studier har vist at gutter opplever skjult mobbing i like stor grad som jenter. Utfordringen er at de ofte ikke forstår at det er det som foregår og at det de utsettes for er mobbing. I stedet klandrer mange seg selv og tenker at de selv er problemet.

Mens skjult mobbing mellom jenter gjerne kommer voksne for en dag på et eller annet tidspunkt, gjør den ofte ikke det hos guttene. Eriksen peker på at sistnevnte har en tendens til å håndtere slike problemer i stillhet.

– «Gutter ordner opp der og da», har mange lærere sagt til meg. Men også her er det mye som går under radaren, sier hun.

Ryktespredning, baksnakking og utestenging er fenomener vi aldri blir kvitt. Men mye kan gjøres for å stagge utviklingen vi ser i dag, mener Ella Cosmovici Idsøe, og peker på at foreldre må ansvarliggjøres i større grad.

– Allerede fra barneskolealder bør foreldre stille spørsmål knyttet til klassemiljøet, for eksempel: «Er det noen i klassen din som går alene?» og «Er det noen i klassen din som har det vondt?». Barn og unge vet veldig godt hvem som har byttet vaner og rutiner. Vær tydelig på at å gi beskjed ikke er å sladre, men å hjelpe en som kanskje ikke har det bra. På denne måten bidrar du til å skape en skolekultur hvor elevene tar vare på hverandre, sier Idsøe.

Hun trekker frem viktigheten av at skolene ikke «slipper taket» rundt det forebyggende arbeidet mot mobbing, og at skoler bør starte tidlig med inkludering og samarbeidslæring. 

– Det er som med hagen: Luker du ikke plenen med jevne mellomrom, så vil det vokse mye ugress. Når vi ser at tallene på mobbing ikke går ned, må det gjøres enda mer over lengre tid. Et eksempel er å arrangere workshops hvor foreldrene lærer å plukke opp signaler på at tenåringen ikke har det godt og hvordan de kan ha en åpen dialog rundt dette. 

Ifølge Utdanningsdirektoratet har skoler som begynner tidlig å jobbe systematisk med relasjonsbygging og utvikling av sosial kompetanse, lavere forekomst av mobbing. De understreker at mange elever lærer best i samspill med andre, og at vennskap og anerkjennelse er avgjørende for å skape trygge og inkluderende skolemiljøer. Når elever samarbeider i ulike fag og læringssituasjoner, utvikles emosjonelle bånd som kan virke forebyggende mot mobbing. Når elevene får erfaring med å samarbeide, vise tillit og støtte hverandre, styrkes deres sosiale kompetanse, samtidig som risikoen for utenforskap reduseres.

Man kan ikke forvente at en lærer får med seg alt som foregår under en skoledag. Ei heller kan man beskytte barnet sitt hele døgnet. Det viktigste man derimot kan gjøre er å gi redskapene til å håndtere ulike situasjoner, minner Idsøe.

– Diskuter hypotetiske situasjoner hjemme med barnet ditt, slik at dette vil ligge i bakhodet om situasjonen en gang oppstår. For eksempel kan du spørre: «Hvem går du til hvis du har et problem og jeg ikke er tilgjengelig?». Mange går alene med tunge tanker over lengre tid i mangel på å vite hvor de skal be om hjelp, sier hun og poengterer:

– Alle må ha en tillitsperson å gå til.